| |
|
 Saint Thomas er en av De amerikanske jomfruøyene i Karibien. Øya var tidligere en dansk-norsk koloni, som del av Dansk Vestindia. Den ble annektert av Danmark rundt 1670 og solgt til USA i 1917. Byen Charlotte Amalie og fortet Fort Christian ble grunnlagt av danskene. Øya var et svært viktig senter for handel i Karibien på grunn av sin velegnede naturlige havn. Den viktigste næringsveien i dag er turisme. Flyplassen på øya heter Cyril E. King Airport.
Oppdagelsen av Jomfruøyene
Jomfruøyene bli oppdaget av Christopher Columbus på hans andre reise til den nye verden i 1493.
St. Thomas var på 1500- og 1600-tallet kjent for å være tilfluktsted for sjørøvere. Nærheten til de store handelsrutene, de mange tilbaketrukne ankringsplasser og gode forsyningsmuligheter gjøre forholdene ideelle. Den franske og engelske regjering startet en klappjakt på piratene, i et forsøk på å bringe plyndringene av deres frakt- og forsyningsskip til opphør. Det forhold at St. Thomas ikke hadde noen eiere gjorde naturhavnen og bukten omkring Charlotte Amalie særlig attraktiv for sjørøverne.
 Den danske interesse for øyene går tilbake til 1633, da en mann ved navn Jan de Villum får kongelig brev som gav ham enerett på handelen til og fra Vestindia. Det kom imidlertid ikke mye ut av Jan de Villums bestrebelser. På det tidspunkt hadde de store kolonimakter, først og fremst Spania, men også Nederland, Frankrike og England, kolonisert størsteparten av Karibien - og for Spanias vedkommende stort sett hele Sør-Amerika. Man kan derfor godt undre seg over at ingen av disse kolonimaktene hadde vist interesse for spesielt St. Thomas, som hadde en fantastisk naturlig havn. Først i 1652, da skipet Fortuna kom til København fra St. Thomas med en meget verdifull last ombord, ga det de danske kjøpmenn blod på tann. De overtalte Frederik III av Danmark-Norge til å stifte Caribiske Kompagni, som fikk fast tilholdsted på St. Thomas.
En gruppe dansker dannet den første permanente bosetning på St. Thomas i 1666. En annen dansk gruppe fulgte etter i 1671, og satte i gang byggingen av Fort Christian i perioden 1672 - 1680. Fortet, som er oppkalt etter Kong Christian V av Danmark-Norge, ble brukt som rådhus, luthersk kirke og møteplass for lokalbefolkningen.
Den første guvernør og kommandant på St. Thomas - Erik Nielsen Smit - ble utnevnt i 1665. Allerede i februar 1666 gikk den første lasten til København bestående av sukker, kakao, kanel og pukkenholt (en hard tresort). Den 30. mars 1666 gikk «Dannebrog» til topps på St. Thomas, som bevis på at Danmark-Norge har blitt 83 kvadratkilometer større. Erik Nielsen Smit døde få måneder etter.
I 1670 kom kong Christian V på tronen, og han ble nærmest besatt av tanken om en dansk koloni i Karibien. Han utnevnte straks Jørgen Iversen Dybbel til guvernør på St. Thomas. Samtidig ble Dansk Vestindisk Guinea Kompani etablert. Jørgen Iversen Dybbel fikk stor betydning for de neste ti års utvikling. Han var en meget hard og rettskaffen mann, som ikke la fingre imellom når det dreide seg om å opprettholde ro og orden. Det ble utdelt strenge straffer til de som ikke innordnet seg etter lover og regler.
Da man skulle bemanne et skip med kurs mot St. Thomas, var det utrolig vanskelig å få folk til at melde seg. Sjøfolkene hadde hørt mange skrekkelige historier om den tre måneder lange overfarten, og om livet der ute med sykdom, varme og den nesten sikre død. Derfor var man tvunget til å rekruttere størstedelen av besetningen fra fengsler og forbedringshus. De fleste gangene bestod besetningen av fanger med lange fengselsstraffer - endog fanger med dødsstraff - og for å sette farge på det hele - tok man med 10-15 kvinner som hadde levd av utukt (dvs. prostitusjon). Ut av en slik besetning på godt hundre mann var det vanlig at mer enn 1/3 døde underveis, og like mange døde innen seks måneder etter ankomst til St. Thomas.
I 1675 innlemmet guvernør Iversen Dybbel øya St. Jan i koloniveldet og fire år senere avsluttet han sin gjerning på øyene og vendte tilbake til Danmark.
Nicolai Esmit ble utnevnt til guvernør etter Iversen Dybbel, og det er ikke særlig heldig. Esmit var i den situasjon at den danske stat skyldte ham mange penger, og istedet for sitt tilgodehavende fikk han stillingen som guvernør på St. Thomas. Esmit behandlet slavene direkte sadistisk, og han gikk i ledtog med de mange sjørøvere som på det tidspunkt herjet over hele Karibien.
Esmit grunnla også byen Taphus. Navnet hadde sin bakgrunn i de mange vertshus som Esmit oppførte for å tilfredstille sjørøvernes behov for underholdning. Esmit fant nemlig ut at han personlig kunne tjene mange penger på at la piratene bruke St. Thomas som base for deres mange tokter mot spesielt engelske og franske skip. Dette ble på et tidspunkt for mye for engelskmennene, og de henvendte seg til den danske regjering. Engelskmennene meddelte ganske enkelt Danmark at hvis de ikke selv kunne holde orden i eget hus, så ville de gå inn og ta St. Thomas. På dette grunnlag ble Nicolai Esmit kalt hjem til Danmark, men innen hans avreise utnevnte han sin bror, Adolph Esmit, til guvernør.
Dette gjorde ikke saken bedre. I Danmark ble Nicolai Esmit stilt for retten, dømt til døden og henrettet på Nytorv i København.
Kongen var meget begeistret for den innsats som Jørgen Iversen Dyppel hadde utført som guvernør. Med hjelp av store overtalelser fikk Kongen overtalt Iversen Dybbel til å ta en ny tørn i Dansk Vestindia.
Å skaffe en besetning til skipet som skulle føre Iversen Dybbel tilbake til St. Thomas viste seg å bli vanskelig. Det var ingen danske offiserer som ønsket å delta på overfarten, så alle offiserer ble hentet fra Nederland, og størstedelen av den øvrige besetning måtte hentes fra fengslene i København. Skipet dro fra København 10. november 1682. Helt fra starten av var det store uoverensstemmelser mellom Iversen Dyppel og de hollandske offiserer, og etter å ha vært til sjøs i to måneder og kun kommet til Den engelske kanal gjorde besetningen mytteri, hvor Iversen Dyppel, hans gravide kone og deres barn ble drept og kastet overbord. Den samme skjebne led de hollandske offiserer, mens den hollandske styrmannen ble tvunget til å føre skipet til Azorene. På øya Flores ble slavene, den unge assistenten Torgersen Rosenberg og en del matroser satt av. Kun Rosenberg overlevde og returnerte senere til Danmark.
I 1689 skiftet Taphus navn til Charlotte Amalie oppkalt etter Christian V's dronning. Byen heter den dag i dag Charlotte Amalie, men i dag kaller mange byen for St. Thomas eller Downtown St. Thomas. I den etterfølgende tid er det stadig utskiftninger av guvernører og kommandanter, den ene verre enn den andre.
St. Thomas ble erklært frihavn i 1724, og gjennom 1700-tallet opplevde øya sterk vekst på grunn av sine sukkerplantasjer. St. Thomas ble et viktig handelssentrum inntil slavehandelen ble avskaffet i 1848.
St. Thomas er en meget kupert øy, hvor det var nesten umulig å dyrke noe som helst. På St. Croix var derimot terrenget mindre kupert, og det åpnet muligheter for stordrift av «det hvite gull» - sukker. Tilbake stod nå bare et problem, nemlig arbeidskraft. Man prøvde i en overgang med frigitte fanger og importerte arbeidere fra de omkringliggende øyer, men det fungerte dårlig. Man innså at hvis man skulle få det optimale ut av mulighetene på St. Croix, måtte man anskaffe seg slaver i stort omfang.
Det var da noen smarte kjøpmenn i Danmark kom på alle tiders idé - nemlig trekantshandel. Nå klinger det i kasseapparatet. En dansk trekantshandel foregikk ved at en kjøpmann chartet eller kjøpte et skip, som han fylte med våpen, tøy og sprit. Skipet seilte ned til de danske besittelser i Vestafrika – på Gullkysten (dagens Ghana) og Pepperkysten. Her ble varene solgt i byttehandel mot negerslaver. Så seilte man til St. Thomas, hvor slavene ble solgt på Fort Christians gårdsplass. Skipet ble så lastet med sukker og rom, og satte så kurs mot Danmark. Trekantshandelen gjorde at Danmark og kjøpmennene i de neste 50 år tjente formuer på Dansk Vestindia, og antallet slaver steg til omkring 40.000 da det var på sitt høyeste.
England okkuperte øyene i forbindelse med krigene i starten av 1800-tallet (Danmark-Norge var på Napoleons side), og først ved fredsforhandlingene i Kiel i 1814 fikk Danmark øyene tilbake.
På dette tidspunkt fremstår den vel nok mest markante personlighet i Danmarks 251-årige eierskap av Jomfruøyene, nemlig Peter von Scholten.
|
|
|
